Les utdrag hele BT-artikkelen fra 16.11.13 her, eller les utdrag fra artikkelen om strikkebasiller og besøket på strikkekafeen hos Norwegian Spirit strikk&garn nedenfor:
— Etter at jeg lærte å strikke, har jeg ikke klart å stoppe. Av og til smugstrikker jeg i timene, også. Nå lager jeg skjerf til farmor. Hun lager alltid så mye fint til meg, sier Emma Sundli-Härdig (10). Det er nettopp farmor som har bidratt til strikkefeberen i familien. Hun ville at sønnen skulle bli god i håndarbeid, og slik ble det. Nå er det pappa Alexander som hjelper til når Emma står fast med håndarbeidet.
Sammen med venninnene Silje Hansen (11) og Madelen Eriksen (11) avtaler tiåringen ofte å ta med strikketøyet på skolen, så de kan bruke friminuttene til favoritthobbyen sin. Mønstrene dikter de stort sett selv. Gensere, luer, mobilvesker og skjerf blir produsert på løpende bånd. Da de gikk i første klasse, møttes venninnene i strikkeklubb hjemme hos Silje etter skoletid en gang i måneden. Moren bakte «sykt gode boller» og lærte dem et trådtriks og to.
— Vi har andre venninner som strikker også, men noen synes det er litt flaut å gjøre det her på skolen, forteller Madelen.
Pinnetrioen i skuret finnes ikke flaue.
— Kanskje vi skulle startet en egen strikkeblogg? Den kan hete «Strikkejentene», fantaserer de. Det er ennå litt tid til det ringer inn.
Strikking og hekling har fått et oppsving de siste årene. Det er hevet over all tvil. Jungelen av Facebook-grupper, strikkekafeer, strikkeaksjoner, mønsterdesignere, strikkebøker og gjør-det-selv-filmer på Youtube bidrar til at pinnene går varme. NRK hadde nylig nasjonal strikkekveld i beste sendetid.
"Jeg strikker faktisk i søvne også."
Brynhild Hansen
Denne kvelden er hun på strikkekafé ved Jernbanestasjonen. En fin bukett damer fra 20 år og oppover er samlet rundt langbordet. Praten og pinnene går. Ulike historier, ulike liv, men én ting knytter dem sammen: Lidenskapen for håndarbeid. En introduksjonsrunde rundt bordet kunne like gjerne vært hentet fra et AA-møte.
— Hei, jeg heter Turi og er periodestrikker.
— Jeg heter Grete og er avhengig av strikking og hekling.
— Mitt navn er Kathrin, og jeg kjøper stort sett alltid mer garn enn jeg klarer å bruke.
— Jeg heter Janne og er hardt angrepet av strikkebasillen.
Treffets yngste deltaker, Liv-Åse Hesvik-Lorck (20), jobber med en hvit Skappel-jakke.
— Det er første gang jeg er her. Jeg sitter og suger til meg kunnskap fra de andre, forteller ferskingen.
KNYTTET SAMMEN: Veteranene Liv Hjellum og Else Marie Halvorsen har mye å prate om med yngstemann Liv-Åse Hesvik-Lorck. Foto: EIRIK BREKKE
Strikkekafeen på Jernbanestasjonen er blitt så populær at daglig leder Eva Johannessen har utvidet fra én til to kvelder annenhver uke. Likevel er det alltid ventelister. Hun tror Skappel-genseren for et par år siden bidro til økt interesse for strikking, særlig blant de yngre.
— Når de var ferdige med Skappel-genseren, kastet de seg over andre strikkeprosjekter, og det er veldig artig.
Eva Johannessen tror sosiale medier bidrar til økt strikkeinteresse.
— Nå trenger man ikke gå til bestemor for å lære å strikke og hekle. Det er bare til å gå inn på Youtube, så er fremgangsmåten servert.
På Facebook finnes et hav av grupper der man kan finne inspirasjon, tips og nye strikkevenner. Gruppen «Strikkesida» har for eksempel over 35.000 medlemmer.
Arnabuene Siv Toril Hanstveit og Turi Borgund er blant dem som bruker Facebook til å finne ideer eller legge ut bilder av arbeid de holder på med.
"Hei, jeg heter Turi og er periodestrikker."
Turi Borgund
— Jeg er medlem i «Strikkekafeens venner». Da jeg skulle på seminar på Gol for en tid siden, etterlyste jeg strikkeglade Gol-damer via Facebook-siden. Det dukket opp fem damer på kafeen jeg hadde valgt ut, og vi satt der i noen timer. Sånt er artig, sier Siv Toril.
Noe av det Turi Borgund liker best med å gå på strikkekafé i sentrum, er at det kommer folk i alle aldre.
— Det er noe annet enn å sitte hjemme alene og putle. Og så er det jo en fin måte å komme seg ut av huset på noen kveldstimer.
Mannfolk er det få av når kaffe, kaker og garnnøster står på agendaen.
— De fleste mennene som kommer inn i butikken har med seg en lapp med hva de skal kjøpe med hjem til fruen. Men vi har et par menn som strikker også. En av dem var med på treff nylig, sier Eva Johannessen.
Tilbake til firebarnsmor Brynhild Hansen, den tobeinte strikkemaskinen som har med seg håndarbeidet over alt.
- Er det sånn at de eneste gangene du ikke strikker, er når du sover og jobber?
— Jeg strikker faktisk i søvne også. Når jeg setter meg foran TV-en fredag kveld med garnet og gullrekken, sovner jeg av og til. Mannen min sier at jeg fortsetter å strikke etter at jeg er sovnet. Han har filmet det også, men det får du ikke se.
Hvorfor hun i det hele tatt bruker så mye tid på dette, har Brynhild selv fundert på.
— For meg er det en mental avkobling, nærmest meditasjon. Dessuten tror jeg alle mennesker har behov for å få utløp for sine kreative sider. Dette er min måte å gjøre det på.
For enkelte er ull og pinner langt mer enn hobby og meditasjon. Vi snakker veldedighet. Folk strikker til sykehus i Nepal, Megafon-selgere, hjemløse i Bergen og premature barn i vårt langstrakte land. Ann-Kristin Breiset har til og med strikket små trådhus til foreldreløse pinnsvinunger på Sørlandet.
— Jeg oppdaget en gruppe som kalte seg Pinnsvinhjelpen. De ønsket seg luer laget av restegarn som de kan legge de små pinnsvinungene oppi, jeg tenkte «hvorfor ikke?»
"Jeg tror nesten det kan sammenlignes med spillegalskap."
Ann-Kristin Breiset
Ann-Kristin er også tilknyttet den veldedige gruppen Strikkeverden NFI Hordaland og Sogn og Fjordane. Medlemmene lager tepper, luer og sokker til premature barn, blant annet ved Haukeland Universitetssykehus. Denne regnfulle tirsdagskvelden er en del av gruppen samlet i presteboligen i Strusshamn, kvinner og pinner i skjønn forening. Timene flyr.
— Nå har vi faktisk levert så mye til Haukeland at de ikke har behov for mer på en stund, så vi har sendt litt til Oslo og Førde, sier husfrue Tove Møgster.
Presten har rømt huset.
— Han fant plutselig ut at han måtte i et møte, humrer Tove til rungende latter fra de andre.
På bordet ligger bunker med ull-lapper, sendt inn fra hele landet. Tove hekler dem sammen til tepper i passe størrelse.
— Her kan folk strikke så mange lapper de vil. Vi mikser sammen det vi får så lenge det er samme størrelse, forklarer Tove.
Det å bidra med håndarbeid til tidligfødte barn gir ekstra mening for yngstemann i stuen, Gunn Rasmussen (37).
— Jeg har en sønn på 19 som ble født for tidlig, og det inspirerte meg til å hjelpe andre i samme situasjon. De fleste prematurfødsler skjer akutt, og foreldrene er ikke forberedt på det som skal skje. De har gjerne ikke gjort klart babytøy eller utstyr, forteller Gunn.
De myke teppene smårollingene får på klinikken, kan de ta med hjem.
NABOER PÅ RØMMEN: Venninnene Siv Toril Hanstveit og Turi Borgund går på strikkekafé så ofte de kan.
Foto: EIRIK BREKKE
Hver gang veldedighetsgjengen møtes, er det utlodning. De har med premiene selv, og pengene går selvsagt til et godt formål.
— I fjor donerte vi to flatskjermer til foreldrerommet ved prematuravdelingen på Haukeland, så foreldrene kan få litt avveksling, forteller Gunn.
Garnet betaler gjengen av egen lomme.
- Blir det ikke dyrt i lengden?
— Jo, men det står vi i.
Akkurat det med garnkjøp blir fort en besettelse for folk med fingerkløe.
— Det er utrolig vanskelig å gå forbi en garnbutikk uten å snope noe med seg hjem. Jeg tror nesten det kan sammenlignes med spillegalskap. De fleste av oss har skap og kurver fulle av garn, sier Ann-Kristin.
Men nøstene får likevel bein å gå på. Flere av damene rundt bordet sender jevnlig plagg til varmestuen til Kirkens Bymisjon. Strømper, luer, votter og skjerf.
— Det er både sosialt og meningsfullt å drive med dette, sier Berit Birkeland.
Hos Bymisjonen er de glade for at det finnes mange fingernemme mennesker der ute.
— Nå når kulden kommer krypende, setter vi stor pris på bidrag i form av hjemmelagde plagg. Folk sender inn uoppfordret, vi får inn utrolig mye flott og nyttig, sier innsamlingsleder i Kirkens Bymisjon, Tine Wahlstrøm.
Hver uke kommer givere med bæreposer fulle av nystrikkede klær til store og små.
— Dette gir mening på veldig mange plan, og det er stas for oss å kunne gi disse plaggene videre. Det å få en gave som noen har brukt tid og omsorg på, er noe de fleste av oss setter stor pris på.
Les hele artikkelen om strikkebasiller og og besøket på strikkekafeen hos Norwegian Spirit strikk&garn her
Tilbake til forsiden her